Norge hjernerystelse

Hjernerystelse.dk har også mange norske læsere, fordi nordmænd har let ved at læse dansk. Gennem tiden har nordmænd skrevet ind til sitet med disse ting:

Tip til når man bor i Norge
Hvis du har hjernerystelse i længere tid, kan du få tilgang til Biblioteket for syns og lesehemmede: http://www.nlb.no/

Omtale i norske medier
Aftenposten, december 2012:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–Jeg-horte-det-knase-Ada-hodet-traff-isen-7070479.html

VG sporten 23.september 2014 om ishockey-spiller
http://www.vg.no/sport/ishockey/norsk-ishockey/landslags-veteranen-mistet-synet-etter-hodesmell/a/23297362/

NKR artikel om svensk professor, som arbejder på en målemetode af skaden i hjernen efter hjernerystelse: http://www.nrk.no/sport/metoden-som-skal-hindre-varig-skade-1.11983561

Forløb fra Norge

Her er historier fra norske hjernerystelse-ramte:

41-årig kvinde med HR (=hjernerystelse) i 1½ år
37 årig kvinde efter 1 år hjalp øjenøvelser – med update
46 årig kvinde med HR i 2 år
31 årig kvinde. Rask efter 3 gange HR. Nu 4. gang hun har hjernerystelse.
35 årig kvinde med HR i 1 år – med update
32 årig kvinde med 4 gange HR
43 årig kvinde med HR i 8 måneder
Norsk mand om hjernestimulation og medicin

Link til hovedside om Historier

Norsk kvinde, 41 år, skriver i marts 2010 og opdatering i december 2010:

Jeg er en norsk kvinne (lærer) på 41 år, gift og har 3 barn. Jeg har takket være deres hjemmeside fått følelsen av å ikke være alene om å leve med hjernerystelse. All informasjon om tilstanden post commotio syndrom har jeg fått fra dere – og ikke det norske helsevesen.

Jeg hadde levd med stress over ”gud vet hvor mange år” før jeg i marts 2009 fikk rask puls, hodepine og svimmelhet, for deretter å besvime en natt. Jeg falt slik at jeg pådro meg to prolaps i nakken, ble stygt forslått i ansiktet samt fikk et åpent kutt i haka, som måtte sys med fem sting. Jeg husker ingenting fra fallet, om jeg falt flere ganger osv. Jeg var veldig omtåket og hadde dårlig koordineringsevne. Jeg fikk kravlet meg bort til sofaen i stua, hvor jeg sovnet, for deretter å våkne av at jeg blødde kraftig fra haka. Deretter fikk jeg tak i en taksi som kjørte meg til legevakten. Jeg var omtumlet og hadde dårlig evne til å gjøre rede for meg, men ble bare sydd for deretter å bli sendt hjem!!

De neste 14 dager husker jeg lite fra, sov og drakk vann. Hver gang jeg gikk på toalettet var jeg spesielt svimmel når jeg reiste meg opp, men også en annen type svimmelhet når jeg gikk. Det bråkte vilt i ørene og i hodet mitt.

Etter 1 måned fikk fastlegen (=lægen) ordnet en CT skanning av hodet, men ingen funn. Etter 2 måneder fikk jeg påvist 2 små prolaps i nakken.- men jeg hadde så grusomt vondt i nakken og i bakhodet, så trolig hadde jeg strekt bånd i nakken, eller forstuet den. Hodet satt liksom for høyt oppe!
Etter 3 måneder ble jeg innlagt på sykehus pga. kraftig svimmelhet som gjorde at jeg måtte ligge muse stille. Det var nok å se til siden, før det gikk trill rundt.

Fastlegen trodde nå jeg hadde fått multipel sclerose (MS), pga moren min også har det.

Etter 7 måneder fikk jeg møte en nevrolog, tok MR av hodet. Ingen funn. Etter 10 måneder fikk jeg tatt Eeg og spinalpunksjon. Ingen funn.-ingen MS! Nå i mars 2010, ett år etter fallet, sier nevrologen at det trolig er post commotio syndrom.

Det har vært et utrolig vanskelig år, og det å ikke få noen diagnose før ett år har gått, gjør at man hele tiden skal være obs på sympomer selv, for å hjelpe legen mot en diagnose! Jeg har nesten utviklet meg til en hypokonder! Nevrologen( en utrolig hyggelig mann)vil fortsette å følge meg opp, selv om han sier han ikke kan hjelpe.

Men jeg hadde hele tiden deres hjemmeside oppe, for jeg kjente meg så igjen i alle historiene.

Jeg har disse symtomene:
-en seilende følelse i hodet
-trykk i tinningene
-strek øresus
-en merkelig følelse i panna
-stiv nakke, særlig vondt i knoklene mot skallen
-kvalme
-nattesvette, som kommer og går
-ekstrem tretthet fra morgenen av. Fysisk og psykisk trettbarhet
-veldig var for lyd (går ofte med ørepropper)
-veldig var for stress- også andre sin stress!
– høy puls til tider, andre ganger for lav
-konsentrasjonsproblemer ( først etter 1 år, orker jeg å skrive ned dette)
-vansker med å fokusere blikket
-tung følelse i hjerteregionen, stikninger opptrer også
-orker ikke å forholde meg til mange mennesker, ofte ingen
-i dårlige perioder: hovne lymfekjertler
-luftsmerter
-søvnvansker
-isolasjon
-alt forverrer seg ved menstruasjon

I november og desember opplevde jeg at jeg stadig orket mer, så jeg prøvde å være med på min datters fotballturnering i begynnelsen av januar. Etter 3 timer med støy, kollapset min hjerne fullstendig igjen. Det resulterte i at alle symptomene var tilbake med fornyet kraft!! Det var akkurat som å få en hjernerystelse på nytt!! Jeg ble sengeliggende i 14 nye dager, og føler nå først i mars at jeg er på vei opp fra grøfta. Dette tilbakefallet VAR SÅ KRAFTIG at jeg har fått beskjed av min lege at jobb må vente, og at jeg derfor må over på arbeidsavklaringspenger, en form for midlertidig trygd! Akk…

Alt dette har ført til angst og uro hos meg –jeg har til og med fått vansker med pusten!

Jeg har heldigvis gått i meg selv, og gjennomskuet hvorfor jeg er engstelig og føler uro. Det å kjenne på at dette er vanskelig, men akseptere situsjonen, samt avslapningsøvelser har gjort meg godt.

Jeg har fra februar av også hatt samtaler med en gestalt terapeut, noe som har satt søkelyset på hva jeg selv kan gjøre i hjemmesituasjonen for å kunne få mest mulig ro. Det å lære å sette egne grenser i forhold til hva jeg kan si ja til er utrolig viktig. Hun har også hjulpet meg til å innse at jeg kan si til venner at jeg bare kan treffe de f. eks 30 min. Det er bedre enn isolasjon.

Hun har også hjulpet meg til å være ”jevn”- og ikke gjøre alt jeg har lyst til på gode dager! Vanskelig—-for man blir så understimulert!

I tillegg har jeg gått til en osteopat gjennom hele denne tiden, noen ganger til liten nytte, andre ganger i hvertfall for å få løst litt opp i nakken.

Jeg har ikke tatt noen medisiner, bortsett fra paracetamol enkelte tunge ”nakkedager”- samt sovemedisin fire netter. Jeg er livredd medisiner..hm

Jeg tror det beste jeg har gjort i denne tiden, er å skrive dagbok. Jeg har der gitt meg selv oppgaven med å skrive positive ting hver dag – noen ganger til stort besvær!!- Men det gjør at man ser lysere på dagene!! I dagboken kan jeg se hvorfor jeg har fått tilbakefall, selv om de dessverre ikke alltid er like opplagte.

Når man skriver ned det man gjør en dag, ser man at man tross alt får til noe!

Nå prøver jeg å se framover, at dette en dag skal gå over. Jeg prøver å gå en tur hver dag, selv om den fremdeles er av kort varighet.(10-20 min.) Jeg har også via deres hjemmeside tilegnet meg kunnskap om at når jeg en dag skal prøve meg ut i arbeidslivet igjen, skal jeg starte svært
forsiktig!

Tusen tusen takk, for all den kunnskap deres hjemmeside har gitt meg. Håper dette innlegget kan være til hjelp for noen. Håper du også forstår norsken min.

Vennlig hilsen Anne

Opdatering december 2010

Jeg er fortsatt stadig innom deres hjemmeside for å ”kikke” etter nytt. Jeg kunne så ønske at flere kunne oppdatere status for hvordan deres situasjon har utviklet seg- og forhåpentligvis har bedret seg!! Jeg skriver derfor siste nytt på hvordan det går med meg selv.

Jeg skadet meg i mars 2009 og pga.stadige tilbakefall hele tiden har jeg prioritert følgende:
– Går turer, som nå har varighet opp til 1 time hver dag( startet på 5-10min)
– Passer på å stoppe enhver aktivitet når det suser i ørene eller seiler rundt i hodet. Skifter aktivitet hvis det ikke har gått for langt.
– Øver meg på å være sammen med venner, og møter på ulike treff og blir der 1-2 timer. Går før jeg kjenner for stort ubehag. Men jeg prøver å delta! Å være sosial er prioritert.
– Jeg kjører unger på trening og holder huset i stand, og slik føler at jeg er mamma igjen. Den ekstreme tretthet er sjelden nå, men kan forekomme fremdeles.
– Skriver ned alle mine gjøremål i løpet av dagen, og slik kan jeg holde stressfølelsen bedre i sjakk. Tar en ting om gangen.
– Benytter ørepropper, men klarer nå kafebesøk enkelte ganger uten!! Se stressmestring under.

Generelt kommer tilbakefallene nå sjeldnere, og er av kortere varighet. Jeg er i sakte bedring!! Det er nok takket være at jeg er forsiktig- noe jeg kan takke dere for.

En av de store utfordringene har vært at jeg ikke tåler stress. Dette mestrer jeg bedre nå. Og nettopp det har bidratt til at jeg føler, at jeg kan delta i livet i større grad.

Den siste måneden har jeg derimot gjort et hopp i framgang. Grunnen til det er at jeg har funnet et middel mot stressintoleransen/ og lyd som jeg har slitt sånn med.

Jeg har gjort /gjør følgende ved stressfølelse:/lyd

Puster dypt og rolig. Lukker øynene.
Konsenterer meg om HER OG NÅ, og jeg klipper bort alle tanker (som redsel for at nå går det galt igjen, Jeg kjenner jo at øresusen blir plagsom, og jeg får uklart syn. Dessuten blir jeg uvel av den seilende følelsen i hodet. I tillegg blir jeg var for alle lyder). Men: Tanker omkring dette overser jeg. Jeg styrer altså oppmerksomheten min og slik påvirker jeg hvilken informasjon jeg tar til meg. På en måte får jeg hjernen til å overse støyen og alle bevegelsene på et kafe besøk for eksempel. Da tanken er at hjernen hele tiden prioriterer hva den retter oppmerksomheten mot, hjelper jeg den til å prioritere vekk det jeg synes er vanskelig i denne hjernerystelse-tilstanden.
Lager meg positive forventninger omkring situasjonen jeg nå er i. Her og nå–tankene tar over, jeg overser tankene omkring overbelastningen.

Jeg sier til meg selv, at de negative tankene og sporene hjernen bruker, dessverre er automatiserte og at jeg må ”genlære” hjernen min slik at den velger positive spor! Ellers blir jeg ikke frisk. Jeg har jo ikke egentlig en syk hørsel, og øynene mine er det ikke noe i veien med. Det er heller ikke funnet noen feil med hjernen min.- Alt er jo undersøkt grundig! Og det er gått 1år og 9 måneder siden hjernerystelsen og dette tar for lang tid av livet mitt!! Det er altså på tide å tenke seg at de dårlige sporene jeg er havnet i er automatisert på en gal måte … og jeg vil snu denne spiralen. Slik automatiserer jeg positive tanker omkring her og nå sitasjonen istedenfor- Jeg endrer altså hjernens stimulus-drevet oppmerksomhet til kontrollert oppmerksomhet.

Disse nye tankesporene er ikke gjort i en fei. Men utrolig nok føler jeg at jeg kan bremse tilbakefallet ved å bruke disse punktene. Jeg tror at hjernen nå lærer nye måter å opptre på. Jeg har fått et middel til å tåle mer!!

Nevropsykologiske studier av effekten av mindfulness og meditasjon taler for at treningen har betydning for hjernens anatomi og funksjon. Og vi har jo skadet hjernen, og kan trene den opp igjen!

Jeg opplever faktisk endelig noe som tar vekk stressfølelsen jeg så fort blir fanget i- og som til nå har gjort meg fanget i deler av situasjonen min. Anbefaler på det varmeste å lese ”Mindfulness” av Åsa Nilsonne. ”Treningsredskap for hjernen.”

Jeg er ennå ikke tilbake til min jobb som lærer, men har tro på at jeg skal lykkes i å leve et liv også som yrkesaktiv igjen. Uansett har følelsen av å kunne ta kontroll gjort meg lykkeligere.

Jeg må understreke at denne treningen er riktig for meg nå, og ville aldri ha fungert når jeg var som sykest og hodet samt kroppen var veldig veldig syk.

37 årig kvinde efter 1 års hjernerystelse hjalp øjenøvelser til at komme op på 100% job

Hun skriver i oktober 2014:

Jeg har det siste året oppsøkt nevrolig, 3 optikere og ortoptist uten at det har hjulpet nevneverdig. Den fjerde optiker som har utdanning innen samsyn gav meg øyeøvelser (se nedenfor). Da forsvant plagene mine nesten over natten. Optikeren min skal få champagne og en stor blomsterbukett! Jeg er evig taknemlig.

Min optiker forklarte meg følgende: Før hjernerystelsen hadde jeg jobbet foran skjerm i flere år hvilket hadde medført svak falsk nærsynhet (problemer med å se på avstand, men så svakt at det ikke var grunn for å ha briller). Etter hjernerystelsen gav det meg alvorlige problemer med å se på pc-skjerm. Jeg ble kvalm, svimmel og fikk vondt i øynene/hodet etter kort tid. Etter ett år kunne jeg sitte 2 timer foran pc-skjerm, men hvis jeg satt lengre fikk jeg symptomene tilbake og måtte ha en hviledag for å komme meg igjen.

I mitt tilfelle står visstnok øynene i svak innoverposisjon (som når man jobber på skjerm og annet nærarbeid, hvilket er krevende og utmattende over tid) Øynene har problemer med å vende seg utover, som når man ser på horisonten, hvilket er avslappende for øynene.

Øvelsene som har hjulpet meg, går ut på å “”se over”” kort med øvelsesmotiv, på et punkt i gulvet (da forandrer motivet seg). Dette hjelper øynene til å trekke seg utover og få hvile. Det føles nesten ut som en god ryggstrekk hvis man har båret tungt over lengre tid. Øvelsene må gjøres hos fagperson slik at man er sikker på at man gjør øvelsen riktig.

(Jeg fikk for flere måneder siden motsatt øvelse hos ortoptist som tydeligvis ikke kunne nok om samsyn og hjernerystelse. Dette gikk ut på å se på øvelseskort og holde en blyant foran som man fokuserte på, slik at motivet på kortet endret seg. Dette har antagelig gjort vondt værre for meg.)

Da jeg fikk disse nye øvelsene klarte jeg ikke å stoppe å gjøre de fordi det lindret øynene mine så godt. Jeg gjorde de på bussen hjem og på kvelden og kjente ganske umiddelbart at det hjalp.

Dagen etter at jeg fikk øvelsene, klarte jeg å jobbe full 8 timers dag og var kun litt sliten i øynene. For meg har dette rett og slett vært et mirakel!!!

I tillegg til synsøvelsene også har jeg fått databriller (som jeg i utgangspunktet ikke hadde trengt, hadde det ikke vært for hjernerystelsen og de synsproblemene jeg har fått).

Jeg kan også tilføye at jeg ikke ser uklart, uskarpt eller dobbelt. Jeg tror at problemet mitt oppstår i øyemusklaturen, og at øyet og derved også hjernen, bruker altfor mye energi på å se/fokusere og derved oppstår smerte i øynene/hodet, kvalme og svimmelhet.

Jeg har 5 års utdannelse og har satset mye på min karriere i flere år. Alt dette så ut til å fullstendig gå i grus etter hjernerystelsen. Tusen takk for fantastiske sider med mye nyttig informasjon! Det har vært til stor støtte for meg i en vanskelig tid å vite at det finnes flere i min situasjon.

Update januar 2015
Etter at jeg fikk brillene og øyeøvelsen har jeg vært i 100 % jobb i 4 måneder – det er en stor lettelse! (Før klarte jeg bare 25%. Jobbet jeg mer, fikk jeg helt uutholdelige smerter i hodet og øynene, som det tok mange dager å komme over)

Imidlertid er jeg ikke blitt helt frisk som jeg trodde: Jeg er veldig sliten i øynene etter jobb og har tidvis vondt i hodet og kan bli kvalm. Jeg har svært begrenset kapasitet til å surfe på nettet på fritiden, kjenner ubehag i hodet hvis jeg drikker mer enn et lite glass vin, må dra tidlig hjem fra sosiale sammenkomster og blir fortere sliten. Det er leit i og med at jeg var svært aktiv og sosial tidligere. Jeg tør ikke lese bøker fordi jeg er redd for at det skal gå utover arbeidskapasiteten min.

Jeg må være veldig påpasselig med å bruke brillene, gjøre øyeøvelsene ofte, gå tur, få godt med søvn og ikke jobbe mer enn vanlig arbeidsdag.

Men jeg har beholdt jobben og inntekten min på grunn av brillene og øyeøvelsene – det er et stort fremskritt og det er jeg svært fornøyd med!:-))))

46 årig kvinde med hjernerystelse i 2 år – skriver i februar 2015

Takk for fin webside med mye nyttig og støttende informasjon. Flott arbeid av initiativtageren til denne siden, og til alle som deler, vi vet at det koster mye når man har begrenset med kapasitet.

Jeg vil gjerne dele min hjernerystelse historie. Familien var på skøyter en vakker vinterdag på et idyllisk tjern i skogen da jeg falt i desember 2012. Jeg falt bakover og fikk ikke tatt meg for før bakhodet dunket i isen. Jeg besvimte kort. Noen støttet meg opp til en benk. Jeg var forslått og svimete men kikket rundt meg. Menneskene hadde kun ett øye rett over nesen – jeg sa dere ser ut som troll! En klok voksen mann som var tilstede forsto at hodet ikke hadde det godt og min mann ringte ambulanse.

Da jeg kom på legevakten viste CT et skallebrudd. Da ble jeg redd. Ble kjørt til sykehus for tre dagers opphold, men ny MR viste heldigvis ingen blødninger. Ble sykemeldt for 14 dager og var tvunget til å holde meg meget i ro. Oppsøkte fastlegen etter 14 dager, men ble liggende i sengen i tre dager etter påkjenningen selv om jeg ble kjørt til og fra døren på et lokalt legekontor. Vel, da tenkte jeg at det tar litt lengre tid … men lite visste jeg da, og underveis, om hvor lenge.

Den første tiden var jeg glad for å overleve, men også veldig frustrert over ikke å kunne gjøre noen ting. Ikke kunne jeg hjelpe barna å knytte sko, ikke greide jeg å skrelle gulrot til middag, ikke ryddet jeg oppvaskmaskin, ikke gikk jeg med søppel. Det ble mye enkel mat til middag for familien og min mann fikk mye å gjøre. Vi engasjerte hushjelp. Etter hvert klarte jeg å rydde i skuffer og ble glad over å utrette noe!

Jeg gikk tilbake til min lederjobb i bank i 20% stilling etter 10 uker. Jeg fikk tilbud om taxi men valgte å kjøre egen bil. Det greide jeg så vidt. Den første sommeren levde jeg veldig forsiktig men fikk krystallanfall på 14 dager etter en liten båttur. I september, nesten 9 måneder etter fallet, var jeg i 50% arbeide. Det fungerte ok. Jeg gikk på hvilerommet og tok 12 minutter helt liggende med ørepropper hver dag. Mitt tips er å passe på å stille vekkeklokke så hviler du mer effektivt. Det beste er å finne det antall minutter du trenger på akkurat og sovne og hodet slår helt av. Da er batteriene ladet erfarer jeg. Jeg brukte hjemmekontor av og til og hadde fri en dag midt i uken og det var også veldig stressreduserende. Senere aksepterte jeg en jobb med mindre ansvar. Jeg har alltid jobbet mye og trivdes, men uten hodet i vater er det vanskelig å styre engasjementet og samtidig balansere familielivet. Etter nesten to år med hjernerystelse så sluttet jeg å arbeide for å bruke all min tid på helsen, familien og våre tre barn som er 11, 9 og 7 år.

Nå har jeg fokus på å bygge helse hver dag ved å gå fine turer i skogen, gjøre noen øvelser og hvile 1-2 ganger av 15-30 minutter. Før jeg fikk hjernerystelse var jeg vant til å trene godt 3 ganger i uken med løping, ski og gym, og jeg vil gjerne dit igjen. I januar så har jeg hatt 4 skiturer på lav og moderat intensitet på 2-3 timer. De fleste skiturene har hodet ikke tatt imot. Dagen etter har jeg fått svimmelhetsanfall og jeg har måttet hvile mye. Så jeg skal stadig forsøke å finne rett balanse …

Nå har det gått over 2 år, og jeg har hele tiden trodd, og lest, at jeg skulle være bra nå. Jeg er overrasket og litt frustrert for jeg forstår at jeg trenger enda mer tid. Jeg har funnet støtte i historiene på Hjernerystelse.dk fra dem som har lengre historier enn meg. Så vil jeg avslutte med å si at jeg er takknemlig for å leve et godt og innholdsrikt liv og har mye å glede meg over selv om jeg ikke har full kapasitet ennå.

Norsk kvinde, 31 år, skriver i marts 2006:

Hei!

Jeg er en aktiv jente på 31 år. Jeg har nu hjernrystelse for 4.gang på 8 år. Hver gang har det tatt ca 3 måneder før jeg har blitt bra. Nå er jeg på den 9.uken….

Det dere ikke hadde skrevet noe om er hetetokter (=hedeturer). Når jeg blir sliten og det blir litt mye for meg så får jeg hetetokter.

Ellers syns jeg disse kommentarer er irriterende at få:
– ”Er du sykemeldt ENDA? Så lang tid det tar før du blir bra da… ”
– ”Jeg merker på humøret ditt at du ikke er i form… ”
– ”Bli med på fest a, du kan jo bare ta det litt med ro…”

Ellers har jeg kort lunte. Tåler ingen kommentarer og heller ikke noget mas. Tusen takk for at dere har laget et skriv om dette!

Jeg vil meget gerne høre om hvordan du opføre dig under hjernerystelsen – hvilke regler følger du?

Hei igjen!
De 2 første gangene jeg fikk hjernrystelse var jeg 100% sykemeldt. Den andre gangen ble jeg skikkelig deprimert ettersom jeg ikke gjorde noenting. Legen ba meg bare slappe av. Dvs ikke se på tv, ikke lese, ikke trene, ikke jobbe osv. Det var ingen bra idé. Derfor fulgte jeg ikke legens råd den 3.gangen og denne gangen. Jeg har gått turer, sett på tv inntil jeg får vondt i hodet. Jeg “krevde” også aktiv sykemelding fra den 3. uken jeg var sykemeldt. Dvs at jeg kan være på jobb, men ikke gjøre mine vanlige arbeidsoppgaver. Jeg kom og gikk akkurat som jeg ville. Jeg hentet kaffe, tørket litt støv og var sammen med kollegaer i lange lunsj pauser. Det var ikke mange timene jeg holdt ut, men da slapp jeg å være hjemme. Nå jobber jeg 20% det beynte jeg med etter 6 uker. Det fungerer, men det holder med 20%. Det tilsvarer 1.5 time pr dag i arbeid. Så er jeg her og er litt sosial dersom jeg orker det.
Jeg tror det er viktig å være sammen med andre mennesker + ikke være for lenge borte fra jobben ettersom det er lett for at man blir deprimert og lei seg. Det tar på når man ikke kan gjøre eller være med på omtrent noenting.

Det høres kanskje ut som jeg er aktiv, men det er mange timer på sofaen også…. Jeg har lånt meg lydbøker på biblioteket som jeg hører på.

35 årig kvinde med hjernerystelse i 1 år, har datter på 2 år, jobber 20%

Jeg fikk kraftig hjernerystelse da jeg løp inn i noen digre planker som lå på taket av bilen. Skulle løpe rundt bilen på baksiden for å plukke ut en hysterisk unge, og glemte så klart materialene som var lengre enn selve bilen:(

Tok ikke plagene på alvor og presset meg igjennom dagene som fulgte og prøvde til og med å dra på jobb ..

Greide jo ikke det, og merket at jo mer jeg presset meg jo dårligere ble jeg. Hadde en del runder hvor jeg prøvde meg på jobb, men måtte gi opp etter noen timer:( Begynte vel forstå alvoret etter to og ble fulltidssykmeldt i flere mnd. Hadde i ettertid to runder til hvor jeg prøvde meg på jobb grunnet press fra lege, samt lite forståelse for hjernerystelse og hvordan det skal behandles. Ble tilbakefall hver gang og sykmeldt på nytt. Først etter 8 mnd følte jeg det gikk greit å jobbe 20%, etter en mnd med 20% økte jeg til 40% hvilket også gikk greit i en mnd. Ble presset av lege til å øke ytterligere til 60%, gikk på en ny smell og har nå jobbet 20% de siste 2 mnd.
Skiftet fastlege og fikk endelig forståelse og en som lyttet og ikke hånte meg for plagene mine. Ble også henvist til nevrolog og har nettopp nå hatt mitt første møte med en fantastisk mann. Fikk diagnose post commodio som grunnet ingen behandling har satt seg i skuldre og nakke grunnet stress ved hodesmerter. Det som gjorde dagen min helt utrolig var å få høre han si at dette var ganske vanlig ved langvarige hodeskader… At det kunne sette seg i skuldre og nakke og at pasienten da havner i en ond sirkel uten behandling. SÅÅÅ utrolig å høre ordet normalt.. Tidligere fastlege hadde jo bare ristet på hodet og himlet med øynene til meg så dette var en befrielse:) Skal nå begynne på avslappende medisiner, psykomotorisk behandling og må tøye hjemme flere ganger dagen. Krysser fingrene for at dette hjelper. Nevrologen var i allefall oppgitt over at jeg ikke hatt blitt henvist tidligere da hans mening er at situasjonen min er mye forværret grunnet manglende behandling.

Har nå sendt inn søknaden om avklaringspenger da sykepengene stopper i løpet av februar.

Sendte også inn søknad om pasientskadeerstatning grunnet langvaring mangel av behandling og hjelp… Men ikke noen store forhåpninger der i gården da.. Men ville uansett opplyse om saken min så kanskje min ex fastlege og ex legesenter tar neste hjernerystelse pasient mere på alvor.

7 måneder senere
Ja det er veldig lenge siden jeg har gitt lyd fra meg:( Jeg har kommer til en plass hvor jeg er utrolig lei av å prate om det å være syk, og har holdt meg litt for meg selv .. Men det er nok også fordi formen har blitt bedre og jeg har ikke tenkt så mye på situasjonen på en stund.

Jeg har vært på arbeidsavklaringspenger siden februar i år, og det har vært utrolig deilig .. Ingen lege jeg må møte opp til som ikke forstår og som gjør livet surt.. Bare det har gjort det lettere å bli frisk. Null stress fra noen om å øke arbeidsprosenten:))

Jeg skiftet også lege.. Og både legen jeg hadde på slutten av sykmeldingsperioden og min kontaktperson hos Nav er veldig flotte snille damer:)

Men nå: status:
Mye mye mye bedre:))))) jobber 50-60% uten problem… Og lever sosiale livet så og si som før.. Blir veldig skelden sliten, og merker ikke mye til plagene jeg hadde før. Har straks tenkt å begynne øke til 70% og så videre opp:))

All fremgang starter da jeg fikk time hos en fantastisk nevrolog som sa dette:

“Din situasjon er helt vanlig, og skjer ofte ved langvarig hodeskade”. Han forklarte videre at det setter seg i nakken, og når nakken blir mer og mer forknytt grunnet hodeplager stopper blodtilstrømningene til hodet, og hodet blit værre… Altså ond sirkel… Ondt hode fører til ond nakke som forværrer hodet igjen.

Her er hva jeg starter med som har gjort meg så frisk som jeg er idag:)
Nevrologen satte meg på sarotex…tidligere antidepresive som nå i småå doser brukes mot sterke leddsmerter og muskelavslappende… De hjalp meg myyyyye.. Startet med en på 10mg hver kveld … Økte til 2 etter litt tid, og etter det tok jeg to eller tre alt ettersom…

Nevrologen sendte meg også til fysioterapeut hvor jeg gikk 1 gang i uka til psykomotorisk behandling… Det sammen med sarotex har virkelug løsnet opp… Og først DA innså jeg hvor utrolig stiv, vond og forknytt nakken min var…:(( hadde tidligere bare fokusert på hodet, og ikke engang merker hvor skakkkjørt nakken var:(( men NÅ begynte det løsne…

Har holdt på med dette siden mars kanskje, og føler meg helt suuper… Har først trappet ned, og er nå helt ferdig med sarotex, har begynt med akupunktur for stress og holder også litt på med fysio, men mye sjeldnere…

Fikk også nakke tøyningsøvelser fra nevrolog som jeg skulle gjøre daglig hjemme.. Utvidet dette og gikk til opptrening av nakke sammen fysioterapeut.. Hun gav meg flere øvelser for uttøyning og også opptrening av nakke. Trente innimellom med henne, men mest hver kveld hjemme før leggetid..

ALT dette har så og si gjort meg frisk.. Ok jeg jobber ikke 100% enda, men føler meg frisk som fen samme gamle jeg var før…

Problemene satt altså i nakke og uten å gjøre den bedre blir du ikke bedre i hodet heller…

Norsk kvinde, 32 år, skriver i februar 2013:

Jeg har hatt stor nytte av å lese om andre som har vært rammet av det samme som meg selv. Det er fantastisk å innse at det er helt normalt å slite med hjernerystelse i lengre perioder.

Jeg har selv hatt fire hjernerystelse, to svært kraftige og to mindre alvorlige. Jeg har fått diagnosen kumulativ hjernerystelse, men legene er uenige i hva det egentlig betyr. Jeg er endelig kommet ut av en vanskelig periode på mer enn fem år med varierende grad av sykdom.

Jeg fikk min først hjernerystelse da jeg var 12 år, den var svært alvorlig og jeg ble lagt inn på sykehus. Men etter bare et par måneder var jeg heldigvis helt frisk igjen, selv om legene sa at jeg sannsynligvis ville slite med stresshodepine resten av mitt liv.

I en alder av 26 pådro jeg meg en ny, svært alvorlig hjernerystelse i forbindelse med et overfall. Jeg var ut og inn av akutten i flere måneder med mye hodepine, kvalme, trykk i hodet og andre symptomer. Både CT og MR var fine, men jeg slet veldig. Etter fem måneder begynte jeg i en svært krevende jobb. Etter et halvt år måtte jeg slutte og ta tre måneder sykemelding igjen. Etter mer enn ett år ble jeg frisk igjen.

Da jeg i jan 2010 falt på isen og fikk en ny hjernerystelse oppdaget jeg, at jeg hadde utviklet reaksjonsmønstre, som gjorde situasjonen mer alvorlig enn den trengte å være. Jeg var svært syk, kastet mye opp og måtte til CT på nytt. Det var som om hjernen min hadde lært at hjernerystelse automatisk er livsfarlig, selv om denne i utgangspunktet var en mild hjernerystelse. Etter et par måneder ble jeg igjen frisk.

Da jeg i mars 2012 fik min fjerde hjernerystelse kollapset jeg av angst og uro. Det føltes som om jeg alltid skulle slite med dette. Men etter at legen min henviste meg til kiropraktor og osteopat samtidig som jeg tok 10 mg Noritren i fem måneder kom jeg endelig ut av det.

Jeg er nå frisk! Men jeg har lagt om livsstilen min, jeg er svært redd for å slå meg igjen og jeg har tenkt til å begynne i kognitiv terapi for å ta kontroll over min egen frykt for hjernerystelse.

Tilstanden min har hindret meg fra å ta flere jobber jeg har fått tilbud om, men den har også lært meg å sette pris på andre kvaliteter i livet jeg ikke gjorde før som trening, meditasjon og stressmestring. Nå trener jeg regelmessig styrke og yoga, jeg spiser sunt og jeg stresser mindre enn før. Jeg har fortsatt en svært krevende jobb, men jeg møter forståelse for at jeg ikke kan prestere hvis jeg ikke kan ta hensyn til helsen min.

Norsk kvinde, 43 år, med hjernerystelse i 8 måneder – skriver i maj 2014:

Takk for en flott side med masse god informasjon om hjernerystelse. Jeg er en norsk kvinne, 43 år, som har hatt hjernerystelse i 8 måneder. Jeg er så takknemlig for denne website som har gitt meg utrolig god informasjon og forståelse om hva jeg er rammet av, og motivasjon og støtte til å holde ut.

Jeg falt av min sykkel i september 2013, med hodet først. På legevakten ble jeg sydd sammen, og sendt til tannlege for knekte tenner, men det ble ikke oppdaget at jeg hadde hjernerystelse. Jeg gikk på jobb så godt jeg kunne den påfølgende uke, til tross for vondt i nakke og hode, utrolig utmattelse, trøtthet og kvalme. For å slappe av så jeg mye på TV ….

Når jeg var hos lege en uke senere sier han at jeg har post commotio og må hvile. Han sykmelder meg (kun!) 50% og sender meg hjem uten ytterligere informasjon om hva hjernerystelse er. Jeg er en person med utrolig energinivå, og som er vant til å presse meg og også jobbe selvom jeg er syk. Med en 50% sykmelding jobbet jeg vel 80%, i tillegg til at jeg fungerte som mamma for mine to barn med kjøring/henting/lekser etc.

Etter tre uker uten bedring, heller forverring, ble jeg sykmeldt 100%. Fortsatt forsto jeg ikke helt alvoret av hjernerystelsen. Jeg tok det mer med ro, men med to barn og en mann med krevende jobb og mye på reise er det ikke lett med 100% hvile. I forhold til mitt vanlige aktivitetsnivå tok jeg det VELDIG med ro, mesteparten av døgnet hjemme alene i sofa eller i seng. Jeg var imidlertid på foreldremøte på skolen og forsøkte å delta på et par middager hos venner. I ettertid ser jeg at dette ikke var nok hvile.

Mine symptomer endret seg noe, nakkevondten forsvant. Kvalmen forsvant etter 6 uker, men presset i hodet på høyre side var konstant. Jeg falt litt på høyre side av ansiktet, så det virker som skaden er størst på høyre side. I tillegg oppdaget jeg at jeg var veldig lydsensitiv. Jeg får en gnagende verkende følelse inne i øret/hodet når jeg har hørt for mye lyd eller blitt for sliten. Jeg forsøkte å være med min datter i håndballhallen, med resultat å bli sengeliggende tre dager etterpå. Utmattelse/slitenheten var konstant, og jeg hadde «vondt i hjernen» og hjernekramper når jeg ble for sliten, som i en periode var hver eneste kveld. Jeg Jeg la meg aldri senere enn kl 20-21, og hadde 10-12 timers søvn. I tillegg måtte jeg sove en gang midt på dagen, selv etter to måneder. I alle disse ukene ser jeg ingen bedring fra dag til dag, kanskje litt bedring fra uke til uke. Dette var veldig psykisk tungt for en utålmodig person som meg som er vant til å ha et veldig aktivt og sosialt
liv.

Etter tre måneder skulle jeg etter planen begynne i ny jobb, som jeg hadde takket ja til rett før ulykken. Jeg presset meg ut i 100% oppstart i krevende lederjobb. Dagene besto av å gå på jobb og deretter være sengeliggende ettermiddag og sove minst 10 timer for å klare å stå opp. Heldigvis var det mye møter, jeg klarte fortsatt ikke å se på skjerm. Jeg hadde konstant press i hodet, vondt bak høyre øye og «inne i» øret i tillegg til at jeg har vondt i «hjernen» og er utrolig sliten hele tiden. Jeg syntes det var/er vanskelig å se bevegelse, og klarte nesten ikke å kjøre bil i snøvær pga vindusviskerne. Etter tre måneder med status quo var jeg sliten og jeg forsto at det ikke var mulig å bli bra ved å fortsette slik. Jeg gikk til min lege som sporenstreks sykmeldte meg 100%.

Etter dette har jeg lest meg ennå mer opp på hva hjernerystelse er, og jeg har fått mye støtte og informasjon via denne hjemmesiden. Jeg har forsøkt akupunktur uten at det har hjulpet mer enn på psyken ved at jeg føler at jeg gjør noe aktivt. Har forsøkt osteopati en gang, men fikk en sterk reaksjon med «hjernevondt» og utslitthet i fem dager, samt kvalme og svimmelhet det første døgnet. Jeg har kun vært svimmel fire enkeltstående dager.

Jeg forsøker nå å hvile mest mulig, og ser at det hjelper på symptomene (mindre hjernevondt og press i hodet). Men jeg blir ikke bedre, og jeg syntes det er vanskelig å forstå balansen mellom å hvile og å forsøke å trene opp hodet til å lese, se på skjerm og klare «vanlige ting». Det er så lett å få setback. Og hver setback tar tre-fem dager. Jeg har fått setback etter å ha gått en litt for lang tur (klarer kun 20 minutters turer i rolig gange), etter å ha sovet dårlig en natt, etter å ha sett for mye skjerm. Langsomt lærer jeg mer om hva som trigger setback hos meg.

Noe av det verste for meg er å være i større menneskemengder med mye bevegelse eller i butikken hvor det er så mange inntrykk. Jeg kan til og med bli sliten av å spise en salat, for det er så mange ulike former og farger å forholde seg til…

Har forsatt dager hvor jeg er vært veldig deperimert og opprådd. Jeg møter lite forståelse og hjelp fra legen, og savner et kompetansesenter som kunne agert som coach for å hjelpe meg tilbake til et vanlig liv. Det har vært veldig motiverende å lese om det som har blitt friske på denne hjemme siden, og jeg skal bli en av de!

53 årig norsk mand skrev i 2018

Jeg fikk en kraftig hjernerystelse i oktober 2014.

Først ble jeg undersøkt/behandlet i psykiatrien, men verken anti-depressiva eller kognitiv terapi hadde noen virkning (fikk bare masse sterke bivirkninger av nesten alle medisiner og ble mer og mer fortvilet og deprimert).

Jeg har prøvd neurofeedback , men det virket bare stressende for hjernen og hadde ingen positive resultater. Bare stressende for hjernen.

Ellers har jeg nå gradvis blitt bedre, men jeg er ennå ikke frisk. Jeg har også strevet med nedtrapping på benzodiazepiner fordi jeg ble satt på det i forhold til angst/depresjon. Jeg tror nok jeg trengte angstdempende medisiner en stund, men de er meget farlige, fordi de skaper en avhengighet som igjen fører til angst og depresjon. Så fant jeg en engelsk rapport som sa at ved nedtrapping av benzodiazepiner bør man alltid gå over til Diazepam (Valium/Vival) først, fordi det har lang halveringstid, og deretter trappe gradvis ned over lang tid (spesielt hvis man har en veldig sensitiv hjerne etter en kraftig commotio). Jeg har nå gått gradvis over til Diazepam, og kjenner at dette gjør meg mye mer stabil og er lettere å trappe ned.